Det hvite vidunderet som laver så stille ned fra oven når kvikksølvet i gradestokken kryper nedover.
Jeg var oppe i natt.
Fikk ikke sove.
Jeg så ut vinduet.
Synet som møtte meg var ubeskrivelig vakkert. Alt var hvit. Selv midt i mørket lå det et bahagelig lys over dalen. Himmelen over var svart, men med millioner av millioner små stjerner som sendte sine små lysglimt ned til meg.
Jeg åpnet verandadøren. Det var kaldt. Det var stille. En stillhet som kun snø kan lage. Dette hvite, kalde vidunderet som pakker bakkens blomsterløker inn slik at de klarer seg vinteren igjennom.
Jeg var oppe i natt.
Fikk ikke sove.
Jeg så ut vinduet.
Synet som møtte meg var ubeskrivelig vakkert. Alt var hvit. Selv midt i mørket lå det et bahagelig lys over dalen. Himmelen over var svart, men med millioner av millioner små stjerner som sendte sine små lysglimt ned til meg.
Jeg åpnet verandadøren. Det var kaldt. Det var stille. En stillhet som kun snø kan lage. Dette hvite, kalde vidunderet som pakker bakkens blomsterløker inn slik at de klarer seg vinteren igjennom.
Når en står ute på marken og ser flere milliarder snøfnugg som daler så lydløst rundt en. En spisser ørene og konsentrerer seg for å høre etter om en kan høre at de treffer bakken, men det er helt stille. Bare tanken på at de alle er forskjellige, vitner om et utrolig skaperverk. Stemningen reflekteres i sang:
"Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si´r go´natt!"
