Det er noe magisk med snø

Det hvite vidunderet som laver så stille ned fra oven når kvikksølvet i gradestokken kryper nedover.

Jeg var oppe i natt.
Fikk ikke sove.
Jeg så ut vinduet.

Synet som møtte meg var ubeskrivelig vakkert. Alt var hvit. Selv midt i mørket lå det et bahagelig lys over dalen. Himmelen over var svart, men med millioner av millioner små stjerner som sendte sine små lysglimt ned til meg.

Jeg åpnet verandadøren. Det var kaldt. Det var stille. En stillhet som kun snø kan lage. Dette hvite, kalde vidunderet som pakker bakkens blomsterløker inn slik at de klarer seg vinteren igjennom.

Når en står ute på marken og ser flere milliarder snøfnugg som daler så lydløst rundt en. En spisser ørene og konsentrerer seg for å høre etter om en kan høre at de treffer bakken, men det er helt stille. Bare tanken på at de alle er forskjellige, vitner om et utrolig skaperverk.

Stemningen reflekteres i sang:

"Og vi tenner våre lykter når det mørkner,

og når alle lyder pakkes inn i vatt.

Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner,

kanskje lyser de til kvelden si´r go´natt!"

Nok et halvår

Da var høsten over, og det samme var 3 måneder i København. Det har vært helt fantastisk å være der. Jeg har lært utrolig mye både faglig og personlig. Jeg har også avansert innen dykking og tatt advanced kurs. Akkurat nå har jeg en flaske til trykkprøving, men når den kommer tilbake håper jeg på mange fine dykk denne våren.

Ellers så har jeg fått besøke Røde Kors i København, noe som var en helt utrolig opplevelse. Jeg fikk nemlig være med dem på vakt i Parken som er en ganske stor fotballstadion med plass til litt over 40 000 tilskuere. (Det er nesten 3 ganger så mange som det bor i hele kommunen her...) Jeg gleder meg til en nytt halvår med Røde Kors Hjelpekorps. Det er masse spennende på terminlisten for våren, så det skulle være noe for en hver smak.

Ellers har jeg tatt opp igjen gamle vaner. Har fått forståelse for at jeg har sendt ut litt ulike signaler på hva jeg har tenkt til å bedrive min tid med denne våren. Men jeg har ikke ville si noe frem til jeg hadde fått alt på plass først. Jeg har begynt å spille håndball igjen. Er ikke helt kommet inn i håndballmodus enda, men det kommer seg allerede etter 4 treninger og jeg gleder meg allerede masse til neste trening.

Så var det skolen. Har et halvt år igjen av studiet. Det har gått fort til nå, og jeg renger med at dette siste halvåret ikke kommer til å gå noe særlig senere.

Når døden banker på døren og vil inn

En hører så ofte om omkomne i ulykker. Mann drept under knivstikking, kvinne påkjørt og drept, 4 omkomne etter flyulykke, motorsyklist påkjørt og drept, togulykke med 122 omkomne, 5 personer omkomne i bilulykke, 2 personer omkomne i fjellet osv. En leser overskriftene ser på bildene og tenker ”stakkar de pårørende”. For så å bare gå videre med dagens gjøremål uten å tenke mer over det.

Hver dag dør det mennesker, uten at de aller fleste av oss sender de så mye som en tanke. Døden er en fryktet ting som vi alle vet at kommer en dag. Før eller senere, men helst senere. Som en av mine pasienter sa til meg i dag, en kan jo heller ikke gå rundt å tenke på døden hele tiden, ”da blir jo alt skidt”. Vi ble enige om at det var bedre å fokusere på de positive tingene en hadde opplevd sammen og være takknemlig for dem.

Men en dag ser en at det er et ubesvart anrop på telefonen. Vedkommende som har ringt vet godt at en er på jobb og ikke har telefonen med seg. Etterfølgende av en e-post med teksten ”Kan du ringe meg?”. I det en slår nummeret og det starter å ringe i andre enden får en en fornemmelse av at noe er galt. Fryktelig galt. I løpet av noen brøkdeler av et sekund suser det hundrevis av tanker gjennom hodet om hva det kan være. Samtidig dannes en stor klump i halsen, som ikke vil gå vekk. Når en så får høre ordene en vet at kommer, reagerer en først med vanntro. Kroppens første forsvarsmekanisme slår inn; benektelse. ”Nei, det kan ikke være sant?!”

I de neste sekundene står en der stiv som en tømmerstokk og får ikke frem et eneste ord. Det er som om verden rundt en har fullstendig stoppet opp og tiden står stille. Så senker sannheten av ordene seg ned i en, som en tung stein. En for en følelse av å være i et stort vakuum, hvor en selv står i sentrum. Klumpen i halsen beveger seg opp til hode og i neste øyeblikk kjenner en varmen som renner nedover kinnene. Det smaker salt.

Tankene. Spørsmålene. Følelsene. Alt flyger gjennom en i stor hastighet. En ønsker ikke å si det ut høyt, i frykt for at det skal bli mer sant. En ønsker å våkne opp på nytt, og la det hele være en vond drøm. Men en er våken. Ordene er sagt ut høyt.

En fylles med en ubeskrivelig maktesløsthet. En tomhet. Plutselig blir avstanden hjem så fryktelig stor. Følelsen av å være mutters alene blir surrealistisk virkelig på tross av storbyen en befinner seg i hvor det bor ca én million mennesker. Hårene på kroppen reiser seg. Det er kaldt.

I dag døde en 15 år gammel jente etter å ha blitt påkjørt for to dager siden. En jente jeg kun har truffet et par ganger, men som jeg har hørt så mye om gjennom familie. En jente jeg opplevde som en gledesspreder og entusiast, alltid med et smil på lur. En jente med pågangsmot til å møte tøffe utfordringer. En som jeg den dag i dag beundrer over å ha danset sin egen koreograferte dans alene under en kulturmønstring på tross av at venninnen måtte trekke seg. Sangen var ”Black or White” av Michael Jackson. Hun skulle hatt hele livet foran seg, men selv dagens legevitenskap kunne ikke holde henne blant oss.

Mine tanker i dag går til hennes familie og venner. Til hennes mor og far. Til hennes store søsken. Til hennes besteforeldre. Til hennes tanter og onkler, nieser og nevøer. Til hennes venninne som var med henne da bilen traff sykkelen. Til mannen som kjørte bilen. Og til alle andre som kjente henne. Dere har min dypeste medfølelse.

Det er tid for sorg, men det er også tiden det kun er et par fotspor i sanden. Fordi Gud bærer oss i armene sine.

I dag har himmelen fått en ny engel.

Sommeren er her

Har du noen gang våknet opp med den tanken om at i dag er en bra dag. Lyset i rommet vitner om en strålende sol og blå himmel og temperaturen er behagelig. Men i det du har klatret ut av sengen og kommet deg ut i stua, oppdager du at det ikke er noe sol utenfor. Himmelen er langt i fra blå. Og temperaturen må ha vært termostaten på ovnen på soverommet som har slått inn, fordi utenfor er det ikke varmt i det hele tatt. Og sist men ikke minst, det laver ned milimeter store regndråper som får gresset på jordet utenfor til å legge seg ned som en slags underkastelse.

Det er slike dager det er litt godt å ha sommerferie og bare kunne krype godt inn under dynen igjen og la seg drømme henn av lyden av regndråpene som treffer bakken. Og ikke trenge å bekymre seg for at alt du kler på deg i dag blir vått likevel.