Når døden banker på døren og vil inn

En hører så ofte om omkomne i ulykker. Mann drept under knivstikking, kvinne påkjørt og drept, 4 omkomne etter flyulykke, motorsyklist påkjørt og drept, togulykke med 122 omkomne, 5 personer omkomne i bilulykke, 2 personer omkomne i fjellet osv. En leser overskriftene ser på bildene og tenker ”stakkar de pårørende”. For så å bare gå videre med dagens gjøremål uten å tenke mer over det.

Hver dag dør det mennesker, uten at de aller fleste av oss sender de så mye som en tanke. Døden er en fryktet ting som vi alle vet at kommer en dag. Før eller senere, men helst senere. Som en av mine pasienter sa til meg i dag, en kan jo heller ikke gå rundt å tenke på døden hele tiden, ”da blir jo alt skidt”. Vi ble enige om at det var bedre å fokusere på de positive tingene en hadde opplevd sammen og være takknemlig for dem.

Men en dag ser en at det er et ubesvart anrop på telefonen. Vedkommende som har ringt vet godt at en er på jobb og ikke har telefonen med seg. Etterfølgende av en e-post med teksten ”Kan du ringe meg?”. I det en slår nummeret og det starter å ringe i andre enden får en en fornemmelse av at noe er galt. Fryktelig galt. I løpet av noen brøkdeler av et sekund suser det hundrevis av tanker gjennom hodet om hva det kan være. Samtidig dannes en stor klump i halsen, som ikke vil gå vekk. Når en så får høre ordene en vet at kommer, reagerer en først med vanntro. Kroppens første forsvarsmekanisme slår inn; benektelse. ”Nei, det kan ikke være sant?!”

I de neste sekundene står en der stiv som en tømmerstokk og får ikke frem et eneste ord. Det er som om verden rundt en har fullstendig stoppet opp og tiden står stille. Så senker sannheten av ordene seg ned i en, som en tung stein. En for en følelse av å være i et stort vakuum, hvor en selv står i sentrum. Klumpen i halsen beveger seg opp til hode og i neste øyeblikk kjenner en varmen som renner nedover kinnene. Det smaker salt.

Tankene. Spørsmålene. Følelsene. Alt flyger gjennom en i stor hastighet. En ønsker ikke å si det ut høyt, i frykt for at det skal bli mer sant. En ønsker å våkne opp på nytt, og la det hele være en vond drøm. Men en er våken. Ordene er sagt ut høyt.

En fylles med en ubeskrivelig maktesløsthet. En tomhet. Plutselig blir avstanden hjem så fryktelig stor. Følelsen av å være mutters alene blir surrealistisk virkelig på tross av storbyen en befinner seg i hvor det bor ca én million mennesker. Hårene på kroppen reiser seg. Det er kaldt.

I dag døde en 15 år gammel jente etter å ha blitt påkjørt for to dager siden. En jente jeg kun har truffet et par ganger, men som jeg har hørt så mye om gjennom familie. En jente jeg opplevde som en gledesspreder og entusiast, alltid med et smil på lur. En jente med pågangsmot til å møte tøffe utfordringer. En som jeg den dag i dag beundrer over å ha danset sin egen koreograferte dans alene under en kulturmønstring på tross av at venninnen måtte trekke seg. Sangen var ”Black or White” av Michael Jackson. Hun skulle hatt hele livet foran seg, men selv dagens legevitenskap kunne ikke holde henne blant oss.

Mine tanker i dag går til hennes familie og venner. Til hennes mor og far. Til hennes store søsken. Til hennes besteforeldre. Til hennes tanter og onkler, nieser og nevøer. Til hennes venninne som var med henne da bilen traff sykkelen. Til mannen som kjørte bilen. Og til alle andre som kjente henne. Dere har min dypeste medfølelse.

Det er tid for sorg, men det er også tiden det kun er et par fotspor i sanden. Fordi Gud bærer oss i armene sine.

I dag har himmelen fått en ny engel.